Alta-Skoganvarre

For første gang så skulle jeg begi meg ut på en vintertur alene  i hvert fall over flere dager. Har hatt overnattingstur før alene, men ikke sånn som denne.

Passelig kaldt denne kvelden

Planla ikke turen så mye heller. Tenker det er litt viktig å ta ting litt på sparket noen ganger og ikke være så opphengt i detaljer. Altså kart og løype planla jeg og jeg passet på å ha med utstyr hvis uværet skulle være ute, men ja tok det heller litt som det kom. Det er jeg egentlig glad for.

Onsdag ettermiddag. Klokken bikker tre og jeg er straks klar for avreise. Min kjære samboer kjører meg de 18 milene til Alta, snill som han er. Det er noen ganger jeg kjenner på følelsen av hva jeg egentlig driver med. Det var blitt sent før vi nærmet oss. Det var mørkt ute og rundt -20 grader. Hvordan i all verden skal jeg klare meg alene på tur i mørket. Til de som lurer så har jeg fortsatt et lite snev av mørkeredsel. Jeg skal på tur alene av egen fri vilje, men alikavel sitter jeg  i bilen og er usikker.

Vi er fremme, usikkerheten ligger fortsatt der å gnager. Så går jeg ut av bilen.. over oss er himmelen klar, nordlyset er overalt og ikke minst ser jeg stjernekudd. å nei jeg tuller ikke. Alle dumme tanker er som blåst ut av hodet. Arja er supergira og vi forsvinner inn i frostdisen i full fart og den eneste følelsen jeg kjenner er glede, glede av kunne gjøre dette

Etter fire kilometer, stopper vi opp og finner teltplass for natten. Rolige -24 er passelig for en nybegynner som meg. Jeg finner fort varmen i teltet, med god varm sovepose og en varm liten Arjamor ved siden av meg. Dagen etter våkner jeg at solen skinner på teltduken. Jeg stresser ikke, nyter morgenen i teltet. leser bok og spise smågodt før frokost, ah det er godt å være på tur

Helt okei det her ❄

Nok en rolig dag i vente, planlegger å gå de få kilometerne som er til Jotka fjellstue. Ta en rolig dag og kose meg, mens jeg venter på at teten fra finnmarksløpet 1200 kommer kjørende, men den gang ei.

Jeg ventet lenge helt til kl 12 neste dag. Det ble sagt og ut ifra hva de forutså skulle de ha kommet på morgenen den fredagen, men vær og føre ville det annerledes. Jeg besluttet da at turen ikke handlet om dette og jeg hadde ikke særlig lyst til å traske rundt 6 mil på en og halv dag. Været hadde også endret seg i løpet av fredagen, valgte derfor å gå litt over en mil til Bojobæskihytta. Skulle blåse opp i løpet av dagen sto det på værmeldingen.

Første bommert, jeg gikk ned mot hytta litt for tidlig og havnet midt i skogen, sank ned i snøen som et anker, det gjorde Arja og. Arja kom seg nesten ikke fremover, og jeg kavet frem og tilbake i vel tyve minutter før jeg  ser hytta. Endelig tenker jeg, helt til jeg kommer frem og ser at det trengs en dnt nøkkel og gjett hvem som ikke har med sin? Heldigvis er det satt opp en liten koie ved siden av som er åpen. Så jeg lemper inn sakene og får fyr i vedovnen. En liten halvtime senere knitrer det i ovnen, radioen spiller i bakgrunnen og både jeg og Arja har det helt okei

Fornøyd lita frøken

Lørdag, det var meldt dårlig vær. Så jeg stusser over at det er såpass klart når jeg og Arja er klare for å gå kl. 08:30. Denne dagen skal bli en av mine mest lærerike. Utover dagen ble sikten mildt sagt dårligere og dårligere. Jeg var midt ute på et vann, planen var å stoppe etter det og sette opp teltet. Jeg føler jeg går oppover, sikten er dårlig og vinden øker. Jeg sjekker hvor jeg er. Da finner jeg ut at jeg fortsatt er midt på vannet. For å være presis så var 2,5 km til å gå før jeg var over. Rart hvor fort man blir desorientert. Når jeg er kommet over vannet. Bestemmer jeg meg for å gå videre, mot tregrensa. Føler meg veldig usikker grunnet vindstyrken og den dårlig sikten. Så jeg velger å gå videre selv om jeg egentlig var sliten og trøtt for flere km siden. De neste 1,5 milene går ut på, sjekke kart, kordinater, trekke pulken, over bakken, så over neste bakke osv. Tror jeg aldri kom noen vei. Spesielt når man så vidt ser noe fremfor seg. Nok om det, men jeg kom meg ned til tregrensen. Fant en flott plass å sette opp teltet, trodde jeg. Selfølgelig var snøen så dyp at jeg når jeg tok av meg skia. Så sto jeg der da med snø til hoftene. Jeg orker rett og slett ikke annet enn å få opp teltet. Når det endelig var oppe stupte jeg inn i teltet og i soveposen. Arja sovnet så fort hu hadde spist maten sin. Jeg skal komme med en liten tilståelse. Middagen min denne her dagen det var en pose med påskemarsipan og nøtter.

Siste del av etappen. Var bare fin, masse nedoverbakker og inn i barskog. Noe jeg liker veldig godt. Sikten var tilbake så jeg fikk sett den fine naturen rundt meg.

For en fantastisk tur. Bare å se bildene så forstår du hvorfor

Litt kveldskos i Bojobæskihytta 😊
En av 100 ganger jeg tryna

 

God sikt 😄

To stk som er slitne etter 3,5 mil på ski.. teltplass i sikte

 

 

💛

Hei!

Nå skal jeg for en gangs skyld være mer åpen enn hva jeg faktisk pleier å være. På denne siden går det mye i turmatlaging, planlegging og tilbakeblikk fra fine turer jeg har vært på. Selve årsaken til gleden av friluftslivet, og hvorfor jeg er sånn som jeg er tenkte jeg nå å dele med dere.

Litt om meg;

Jeg er 26 år, som de fleste sikkert har fått med seg så bor jeg i Hammerfest i Finnmark, og har bodd her i snart 6 år. Grunnen til at jeg flyttet hit var for å studere sykepleie, noe jeg gjorde – og nå har vært sykepleier i snart tre år (juni i år). Jeg er vokst opp i Skien, nærmere bestemt Modammen – midt i «skauen»

Jeg skriver ofte at jeg finner roen og stillheten i naturen, men det er ikke alltid stillheten fra hverdagens mas og kjas jeg rømmer fra når jeg drar på tur. Er jo ikke akkurat så mye bråk og støy i Hammerfest 🙄😄ikke rømner jeg fra jobben min heller, den er ganske så fantastisk. Spesielt etter jeg sluttet i min forrige jobb og en tredelt turnus. Veldig tungvindt med en tredelt turnus når man trives så godt med å være ute, synes ihvertfall jeg. Men raskt over til hvorfor jeg finner roen i naturen;                                        Ungdomstiden har nemlig vært ganske tosidig. På den ene siden har jeg hatt det super fint, flere teltturer og mange fine opplevelser. Andre del av ungdomstiden har ikke vært en solskinnshistorie som igjen har ført til plager som jeg fortsatt jobber med i dag, kort fortalt så har jeg en diagnose som kalles PTSD. Jeg har en type «undergren» av ptsd, da symptomene kan være litt diffuse. Anyways; dette er ikke en sykepleierblogg hvor jeg skal skrive om diagnoser og symptomer, men jeg ønsker å dele med dere at jeg til tider sliter med selvfølelse, angst og periodevis kan jeg ha det ganske tungt uten jeg har noe særlig grunn til det, i tillegg er det andre ting som ikke alltid er like lett men uansett. Dette resulterer ofte i at hverdagen ikke alltid er like enkel.

Så for meg er ikke friluftslivet bare fred og ro, men på sett og hvis en nødvendighet om ikke en»behandling».

Når jeg legger ut på «Norge På Langs» er det noe som jeg trur vil hjelpe meg i å finne styrken i meg selv. Litt av en klisjé tenker du kanskje? Ja, nei, kanskje – jeg synes hvert fall at det er viktig, og for min del godt å kunne dele slike ting som for mange er vanskelig å snakke om.

Selv om jeg ofte poster mye positivitet så er det ikke alltid det, men trening og å kunne være ute har i hvert fall hjulpet meg veldig! Det er ikke unormalt å gå gjennom tunge perioder, og jeg synes det er fint å vite at hjelpen var der ute når jeg til slutt turte å oppsøke hjelp.

Jeg fikk ikke tilbud om medikamenter, men jeg fikk forståelse og ikke minst tilbakemelding om at det jeg allerede gjør er riktig. Tunge tanker skal ikke dysses ned, eller døyves vekk med tabletter, (Viktig; snakker ikke om alle typer psykisk sykdom her, og hver enkelt av oss er forskjellig og opplever dette forskjellig) men mestringsfølelse og tilstedeværelse i naturen kan være mer enn nok. Det synes jeg er kult!

Så; håper jeg fortsatt at jeg klarer å inspirere til turglede. Det er jo tross alt det jeg liker aller best! Kanskje dette kan få dere følgere til å forstå litt bakgrunnen til det jeg gjør, og kanskje det er noen der ute som finner en ekstra motivasjon i dette innlegget.

Kan jo avslutte med noen bilder fra noen av mine fine turer 👌

Hundekjøring i karasjok
En deilig sommerdag i hammerfest

 

Ha en fin helg ☀☀☀

Kettlebell og Slynge

Trener jo som sagt litt utenfor turgåingen min. Både fordi det er digg og fordi er lurt å være passelig godt trent før ihvertfall fem mnd på tur. Så jeg kanskje slipper unna unødvendige skader. Vil gjerne slippe å avbryte turen grunnet noe helt ubetydelig.

I dag har jeg trent med John fra Gym1. Verdens snilleste og irriterende trener (ganske så tålmodig også). Jeg har tendens til å surke litt når vi holder på 😎🙈

Her er dagens økt:

  • Squatjump 30 sek x3 + mountainclim 30 sek x3 (syrefest)
  • Burpees + push ups 30 sek 1. Prata så mye så gikk over til 10 x2 på resten.
  • Chinsrow i slynge/dips i slynge 30 sek x3 på begge.

Så over til Kettlebell

  • Kettlebellsving med 16 kg – 50 reps
  • sumomark – 14 kg 50 reps
  • Stå ro med 2×10 kg  10×5
  • Squat pull med 8/6 kg  10×5
  • Dips og biceps 10×5

Ganske sliten etter denne runden. Fikk litt mer trening den her dagen da. Siden det har snødd et døgn, så har jeg måket og tatt med Arja på skitur 🙂

Meg og kosedyret på skitur 💛💛💛💛