Alta-Skoganvarre

For første gang så skulle jeg begi meg ut på en vintertur alene  i hvert fall over flere dager. Har hatt overnattingstur før alene, men ikke sånn som denne.

Passelig kaldt denne kvelden

Planla ikke turen så mye heller. Tenker det er litt viktig å ta ting litt på sparket noen ganger og ikke være så opphengt i detaljer. Altså kart og løype planla jeg og jeg passet på å ha med utstyr hvis uværet skulle være ute, men ja tok det heller litt som det kom. Det er jeg egentlig glad for.

Onsdag ettermiddag. Klokken bikker tre og jeg er straks klar for avreise. Min kjære samboer kjører meg de 18 milene til Alta, snill som han er. Det er noen ganger jeg kjenner på følelsen av hva jeg egentlig driver med. Det var blitt sent før vi nærmet oss. Det var mørkt ute og rundt -20 grader. Hvordan i all verden skal jeg klare meg alene på tur i mørket. Til de som lurer så har jeg fortsatt et lite snev av mørkeredsel. Jeg skal på tur alene av egen fri vilje, men alikavel sitter jeg  i bilen og er usikker.

Vi er fremme, usikkerheten ligger fortsatt der å gnager. Så går jeg ut av bilen.. over oss er himmelen klar, nordlyset er overalt og ikke minst ser jeg stjernekudd. å nei jeg tuller ikke. Alle dumme tanker er som blåst ut av hodet. Arja er supergira og vi forsvinner inn i frostdisen i full fart og den eneste følelsen jeg kjenner er glede, glede av kunne gjøre dette

Etter fire kilometer, stopper vi opp og finner teltplass for natten. Rolige -24 er passelig for en nybegynner som meg. Jeg finner fort varmen i teltet, med god varm sovepose og en varm liten Arjamor ved siden av meg. Dagen etter våkner jeg at solen skinner på teltduken. Jeg stresser ikke, nyter morgenen i teltet. leser bok og spise smågodt før frokost, ah det er godt å være på tur

Helt okei det her ❄

Nok en rolig dag i vente, planlegger å gå de få kilometerne som er til Jotka fjellstue. Ta en rolig dag og kose meg, mens jeg venter på at teten fra finnmarksløpet 1200 kommer kjørende, men den gang ei.

Jeg ventet lenge helt til kl 12 neste dag. Det ble sagt og ut ifra hva de forutså skulle de ha kommet på morgenen den fredagen, men vær og føre ville det annerledes. Jeg besluttet da at turen ikke handlet om dette og jeg hadde ikke særlig lyst til å traske rundt 6 mil på en og halv dag. Været hadde også endret seg i løpet av fredagen, valgte derfor å gå litt over en mil til Bojobæskihytta. Skulle blåse opp i løpet av dagen sto det på værmeldingen.

Første bommert, jeg gikk ned mot hytta litt for tidlig og havnet midt i skogen, sank ned i snøen som et anker, det gjorde Arja og. Arja kom seg nesten ikke fremover, og jeg kavet frem og tilbake i vel tyve minutter før jeg  ser hytta. Endelig tenker jeg, helt til jeg kommer frem og ser at det trengs en dnt nøkkel og gjett hvem som ikke har med sin? Heldigvis er det satt opp en liten koie ved siden av som er åpen. Så jeg lemper inn sakene og får fyr i vedovnen. En liten halvtime senere knitrer det i ovnen, radioen spiller i bakgrunnen og både jeg og Arja har det helt okei

Fornøyd lita frøken

Lørdag, det var meldt dårlig vær. Så jeg stusser over at det er såpass klart når jeg og Arja er klare for å gå kl. 08:30. Denne dagen skal bli en av mine mest lærerike. Utover dagen ble sikten mildt sagt dårligere og dårligere. Jeg var midt ute på et vann, planen var å stoppe etter det og sette opp teltet. Jeg føler jeg går oppover, sikten er dårlig og vinden øker. Jeg sjekker hvor jeg er. Da finner jeg ut at jeg fortsatt er midt på vannet. For å være presis så var 2,5 km til å gå før jeg var over. Rart hvor fort man blir desorientert. Når jeg er kommet over vannet. Bestemmer jeg meg for å gå videre, mot tregrensa. Føler meg veldig usikker grunnet vindstyrken og den dårlig sikten. Så jeg velger å gå videre selv om jeg egentlig var sliten og trøtt for flere km siden. De neste 1,5 milene går ut på, sjekke kart, kordinater, trekke pulken, over bakken, så over neste bakke osv. Tror jeg aldri kom noen vei. Spesielt når man så vidt ser noe fremfor seg. Nok om det, men jeg kom meg ned til tregrensen. Fant en flott plass å sette opp teltet, trodde jeg. Selfølgelig var snøen så dyp at jeg når jeg tok av meg skia. Så sto jeg der da med snø til hoftene. Jeg orker rett og slett ikke annet enn å få opp teltet. Når det endelig var oppe stupte jeg inn i teltet og i soveposen. Arja sovnet så fort hu hadde spist maten sin. Jeg skal komme med en liten tilståelse. Middagen min denne her dagen det var en pose med påskemarsipan og nøtter.

Siste del av etappen. Var bare fin, masse nedoverbakker og inn i barskog. Noe jeg liker veldig godt. Sikten var tilbake så jeg fikk sett den fine naturen rundt meg.

For en fantastisk tur. Bare å se bildene så forstår du hvorfor

Litt kveldskos i Bojobæskihytta 😊
En av 100 ganger jeg tryna

 

God sikt 😄

To stk som er slitne etter 3,5 mil på ski.. teltplass i sikte