Alta-Skoganvarre

For første gang så skulle jeg begi meg ut på en vintertur alene  i hvert fall over flere dager. Har hatt overnattingstur før alene, men ikke sånn som denne.

Passelig kaldt denne kvelden

Planla ikke turen så mye heller. Tenker det er litt viktig å ta ting litt på sparket noen ganger og ikke være så opphengt i detaljer. Altså kart og løype planla jeg og jeg passet på å ha med utstyr hvis uværet skulle være ute, men ja tok det heller litt som det kom. Det er jeg egentlig glad for.

Onsdag ettermiddag. Klokken bikker tre og jeg er straks klar for avreise. Min kjære samboer kjører meg de 18 milene til Alta, snill som han er. Det er noen ganger jeg kjenner på følelsen av hva jeg egentlig driver med. Det var blitt sent før vi nærmet oss. Det var mørkt ute og rundt -20 grader. Hvordan i all verden skal jeg klare meg alene på tur i mørket. Til de som lurer så har jeg fortsatt et lite snev av mørkeredsel. Jeg skal på tur alene av egen fri vilje, men alikavel sitter jeg  i bilen og er usikker.

Vi er fremme, usikkerheten ligger fortsatt der å gnager. Så går jeg ut av bilen.. over oss er himmelen klar, nordlyset er overalt og ikke minst ser jeg stjernekudd. å nei jeg tuller ikke. Alle dumme tanker er som blåst ut av hodet. Arja er supergira og vi forsvinner inn i frostdisen i full fart og den eneste følelsen jeg kjenner er glede, glede av kunne gjøre dette

Etter fire kilometer, stopper vi opp og finner teltplass for natten. Rolige -24 er passelig for en nybegynner som meg. Jeg finner fort varmen i teltet, med god varm sovepose og en varm liten Arjamor ved siden av meg. Dagen etter våkner jeg at solen skinner på teltduken. Jeg stresser ikke, nyter morgenen i teltet. leser bok og spise smågodt før frokost, ah det er godt å være på tur

Helt okei det her ❄

Nok en rolig dag i vente, planlegger å gå de få kilometerne som er til Jotka fjellstue. Ta en rolig dag og kose meg, mens jeg venter på at teten fra finnmarksløpet 1200 kommer kjørende, men den gang ei.

Jeg ventet lenge helt til kl 12 neste dag. Det ble sagt og ut ifra hva de forutså skulle de ha kommet på morgenen den fredagen, men vær og føre ville det annerledes. Jeg besluttet da at turen ikke handlet om dette og jeg hadde ikke særlig lyst til å traske rundt 6 mil på en og halv dag. Været hadde også endret seg i løpet av fredagen, valgte derfor å gå litt over en mil til Bojobæskihytta. Skulle blåse opp i løpet av dagen sto det på værmeldingen.

Første bommert, jeg gikk ned mot hytta litt for tidlig og havnet midt i skogen, sank ned i snøen som et anker, det gjorde Arja og. Arja kom seg nesten ikke fremover, og jeg kavet frem og tilbake i vel tyve minutter før jeg  ser hytta. Endelig tenker jeg, helt til jeg kommer frem og ser at det trengs en dnt nøkkel og gjett hvem som ikke har med sin? Heldigvis er det satt opp en liten koie ved siden av som er åpen. Så jeg lemper inn sakene og får fyr i vedovnen. En liten halvtime senere knitrer det i ovnen, radioen spiller i bakgrunnen og både jeg og Arja har det helt okei

Fornøyd lita frøken

Lørdag, det var meldt dårlig vær. Så jeg stusser over at det er såpass klart når jeg og Arja er klare for å gå kl. 08:30. Denne dagen skal bli en av mine mest lærerike. Utover dagen ble sikten mildt sagt dårligere og dårligere. Jeg var midt ute på et vann, planen var å stoppe etter det og sette opp teltet. Jeg føler jeg går oppover, sikten er dårlig og vinden øker. Jeg sjekker hvor jeg er. Da finner jeg ut at jeg fortsatt er midt på vannet. For å være presis så var 2,5 km til å gå før jeg var over. Rart hvor fort man blir desorientert. Når jeg er kommet over vannet. Bestemmer jeg meg for å gå videre, mot tregrensa. Føler meg veldig usikker grunnet vindstyrken og den dårlig sikten. Så jeg velger å gå videre selv om jeg egentlig var sliten og trøtt for flere km siden. De neste 1,5 milene går ut på, sjekke kart, kordinater, trekke pulken, over bakken, så over neste bakke osv. Tror jeg aldri kom noen vei. Spesielt når man så vidt ser noe fremfor seg. Nok om det, men jeg kom meg ned til tregrensen. Fant en flott plass å sette opp teltet, trodde jeg. Selfølgelig var snøen så dyp at jeg når jeg tok av meg skia. Så sto jeg der da med snø til hoftene. Jeg orker rett og slett ikke annet enn å få opp teltet. Når det endelig var oppe stupte jeg inn i teltet og i soveposen. Arja sovnet så fort hu hadde spist maten sin. Jeg skal komme med en liten tilståelse. Middagen min denne her dagen det var en pose med påskemarsipan og nøtter.

Siste del av etappen. Var bare fin, masse nedoverbakker og inn i barskog. Noe jeg liker veldig godt. Sikten var tilbake så jeg fikk sett den fine naturen rundt meg.

For en fantastisk tur. Bare å se bildene så forstår du hvorfor

Litt kveldskos i Bojobæskihytta 😊
En av 100 ganger jeg tryna

 

God sikt 😄

To stk som er slitne etter 3,5 mil på ski.. teltplass i sikte

 

 

Pasvik

Pasvik er gjennomført. Den turen her hadde jeg faktisk planlagt lenge, eller ikke planlagt men datoen var ihvertfall satt tidlig i høst. I hovedsak for at Jeanette skulle få fri i turnusen sin.

Vi startet tidlig tirsdagsmorgen fra Hammerfest. Rett etter Jeanette sin siste nattevakt. Bilen var pakket dagen før og Arjamora mi hadde blitt luftet og «klar» for 50 mil i bil. Vi kjørte jo ikke våres bil som har automat og når gamlemor skal ta over for Jeanette fra Karasjok. Siden ho faktisk ikke hadde sovet. Altså jeg har ikke kjørt med gir på si 3 år. Jeg satt stiv som ei pinne de usle 8 milene jeg kjørte. Da orket nemlig ikke Jeanette å sitte ved siden av stressguri lenger. Altså veien var sporete og jeg møtte mye tungtrafikk på veien. Vil si det er viktig med litt unnskyldninger.

Kald men flott start på turen. Første solglimt i Finnmark. kjærkomment syn med andre ord

Vi valgte å starte på onsdagsmorgen til Pasvik. Siden vi var slitne begge to etter nattevaktshelg. Overnattet derfor i Kirkenes. På morgenen våkner vi opp til en noe kaldere morgen enn hva jeg er vant til. Faren til Jeanette var noe bekymret for oss, det står -32 på gradestokken og han sier at det alltid er kaldere i Pasvik. Noe han hadde helt rett i.  Da vi går ut av bilen og spenner på oss ski og pulk viser gradestokken ikke mindre -38. Det er noe uvant for en stakkars søring.

Vakre men kalde Holmenkoia

Har heldigvis begynt å lære å kle meg i kulden, så jeg passer på at jeg verken blir svett eller kald i løpet av turen opp til Holmenkoia. Note to self: Les litt bedre om de ulike ødestuene i Pasvik. Holmenkoia er nemlig den eneste som trenger en skikkelig utbedring. Utover kvelden og natta, fikk vi aldri hytta gjennomvarm. Så vi pakket på oss ull og dunklær og la oss i ring rundt ovnen. Det var en utrolig fin opplevelse selv om den var  kald. Det er fint noen ganger og kunne kjenne på egne grenser og utfordre seg selv litt.

Arja sover søtt midt i mellom meg og Jeanette

 

Vi bestemmer oss for å gå videre til Høvasskoia dagen etter. Denne hytten skal vist ikke trenge utbedring. Satser på å få en gjennomvarm hytte.

Morgenen kom og vi hadde alle sovet godt. Jeanette med sin vinterpose som hun hadde fått av kjæresten i julegave. Den sto til forventningene med andre ord.

Jeg sov med min helt «nye» vinterpose. Denne her har jeg fått av min pappa som han brukte på sine yngre dager.  Soveposen er en ajungalak tyin, den gode gamle sorten. Det skal sies at jeg var noe skeptisk om den holdt stand med tanke på alderen. Skepsisen forsvant fort når man våkner første natten i x antall minus og er altfor varm. Ikke minst er det bra for miljøet #Gjenbrukerkult

Liten sovegris i soveposen sin

Vi ruslet videre etter frokost og ja frokosten var bånntæla så vi tinte opp pålegget over ovnen og polarbrødene inne i ovnen.

Vi kom frem til Høvasskoien like før det mørknet. Jeg regnet med å bruke noen timer på å få varmet opp koien, men når vi kommer frem ble vi møtt av to hyggelige karer som hadde overnattet fra dagen før. Så det ble oppvarmet koie og kaffe istedenfor når vi kom frem. Det gjorde godt etter en kald natt i holmenkoia.

Vi delte koien første natten før de tok seg videre. Hyggelig kveld med samtaler og felles glede for friluftslivet.

Gradene hadde steget betraktelig denne dagen og det var ikke mer enn rundt -6 ute. Så vi bestemte oss for en liten dagstur.  Snøen ligger som et teppe over skogen, ikke et vindpust og lyden av stillhet. Ferske spor i snøen av en elg som er ute på leting etter mat i morgentimene. Det er da jeg tar meg selv i å smile for meg selv. Dette er ren og enkel lykke. Arja løper foran meg, ingenting er bedre enn å trekke når man er på tur.

fine turkompisene mine

Vi stoppet ved en liten holme, slik at vi hadde utsikt over området. Håper jo å få se noen dyr i løpet av oppholdet i Pasvik.

Kvelden kom og vi bestemte oss for å fyre bål ute. Skyene hadde beveget seg bort og månen tittet frem. Bål, måneskinn og godt selskap. Okei oppskrift på en fredagskveld.

Når vi forlot høvasskoia må jeg si det var noe vemodig. For en fantastisk liten koie og for en plass. Heldig er vi som har disse flotte koiene og bruke. De står åpne for alle og er forsynt med ved og med gass til matlaging.

Planen for siste natt var utenatt, men heldig som vi var så hadde gradene nå krympet seg nedover til -25. Vi pakket pulkene og gikk for at dette skulle gå fint. Når vi kom til ellentjern og rett ved der vi planla og sov, gikk vi igjennom overvannet på isen. Gikk fint for våres del. Sett bort ifra at skiene ble til isklumper og fungerte særdeles dårlig. Lillefrøkna mi derimot fikk store isklumper under potene grunnet vannet. Noe som også gjorde at hun ble kald. Tror nok det hadde gått fint, jeg fjernet dem og vi potene tørre. Men ville ikke ta sjansen på at Arja min skulle ha det vondt. Jeg har en tendens til å bekymre meg litt når det gjelder frøkna. Selv om hu er en hardfør liten malamute.

Natten ble dessverre ikke ute alikevel. Det ble en liten hytte i vaggatem. Tenker det er viktig å gi opp uten å føle man har «tapt». Hele turen i seg selv var jo et lite eventyr.

Jeg vet i hvert fall at selv om det er en lang kjøretur til Pasvik. Så er nok ikke dette siste gangen jeg ferdes i disse skoger. For en fantastisk opplevelse.